Trancoso, Brasil

I mangel av mulighet, av flere og helt åpenbare grunner, til å pakke en overnattingsbag og reise til f eks Brasil for etterlengtet påfyll av D vitamin, tillater jeg meg å drømme om den gangen jeg var der. For hvem vet når vi igjen, om i det hele tatt, anser det som helt naturlig å reise halve kloden rundt for å finne varm sol i det norske vinterhalvåret.. Akkurat i år blir jeg minnet på hvor usigelig glad og takknemlig jeg er for alt jeg har opplevd av uendelig mye fint langt vekk hjemmefra.

Trancoso i Brasil er ett av stedene. Jeg tilbragte julen der for noen år siden etter at Brasil hadde vært på listen min i lang lang tid. Det er noe med Brasil som gir meg ett eller annet litt ekstra. Jeg visste ikke hva det skulle være før jeg kom dit. Men da skjønte jeg til gjengjeld hva det var – det var noe med hvordan brasilianere beveger seg, hvordan de lever ut rytmen i seg enten de danser, går, løper eller snakker. Musikken og stemmene er forførende, det er bare en vanvittig opplevelse i seg selv å tre inn i rytmene, om enn for en stakket stund, men akk som det har satt spor.. Jeg reiser gladelig tilbake en dag, og gjerne uten returbillett. Når jeg en dag pensjonerer meg viser det seg vel hvor jeg ender opp, om det er barbent i Trancoso, på småbruk med skrivemaskin eller som herregårdsvertinne med massevis av gjester rundt bordet. Jeg vet fremdeles ikke helt hva jeg skal bli når jeg blir stor, og inntil jeg vet nyter jeg her og nå, Stories by Kine-prosjektet som jeg er veldig glad i, og det å være litt forelsket i fremtiden.

Tilbake til fortiden

Etter å ha bestemt meg for å dra til Brasil for noen år siden, ringte jeg en venninne av meg i Rio, og spurte hvor jeg skulle dra for å finne noe annet, noe lite, stille og avsidesliggende, hvor solen skinner og sanden er hvit. Svarene var mange og alternativene enda fler. Men Bahia var hennes beste anbefaling og Trancoso spesifikt. Hun beskrev Trancoso som et uberørt paradis, der tiden står stille. Hun nevnte andre steder som Ilha Grande, Buzios og Praia do Norte, men hun sa at Trancoso raget noen hakk høyere enn alt annet i Brasil.

Å komme til Trancoso var som å tre ut av verden slik jeg kjente den og inn i en historiebok. Jeg ble stående å bare se. Mennesker i langsomt og behagelig tempo som gjorde sine daglige innkjøp, noen med sko og de fleste barbent. Det var sant det jeg var blitt fortalt, det var akkurat som om tiden plutselig stod helt stille. En helt nydelig og kriblende opplevelse. Tvilen jeg hadde kjent på i drosjeturen fra flyplassen i Porto Seguro til Trancoso (jungel og øde sletter virket ikke veldig lovende hilsen en med slange- og småkryp skrekk), ble igjen i drosjen da ren forbauselse og nesten barnslig glede slo meg ved synet av Trancoso.

Langs Quadrado tidlig på dagen. Lite skjer, livet leves, mennesker er stille
En ung butikkansatt chiller mellom handlene

Trancoso – kultur, ikke et sted

Trancoso er på ingen måte en by, snarer en landsbykultur med pastellfargede hus i ring rundt en gressmatte med en hvit stenkirke i enden mot nord. Husene som en gang tilhørte fiskere, er i dag restauranter, privathus som leier ut rom til en svært overkommelig penge eller ett av verdens mest eksklusive hoteller.

São João Batista-kirken slutter ringen rundt El Quadrado i Trancoso, med uendelig hav like nedenfor klippen rett bak kirken

Jeg snakker her om Uxua. Jeg klarte å snike meg inn for her bare måtte jeg ta bilder, for å bo her noen gang er antagelig helt utenkelig med mindre jeg skulle vinne i lotto.

Uxua med en av sine innvendige oaser og terrasser
Uoppnåelig for de fleste, men fantastisk å få snile seg til en titt
Fra ett av de siste husene de har anrettet på tomten

Inngangen til dette magisk fine stedet er direkte fra Quadrado´en, gjennom to av de gamle fiskerhusene i turkis (mener jeg å huske) inn i oaser av palmer og mangroveskog, hvor små hus er anrettet med full privacy og akkurat det som visstnok skal til for å kunne belaste gjestene noen tusen dollar natten…

El Quadrado er selve hjertet i Trancoso. Det er møteplassen for alle i byen: unge, gamle, rike, fattige, enslige, familier, lokalbefolkningen og turister. Folk samles her for å sitte, leke, prate, spise, shoppe eller spasere på jordveiene rundt gressmatten. Men El Quadrado er bemerkelsesverdig stille om dagen – med lukkede skodder, tomme piknikbord, og gressmatten eller fotballbanen som den i prinsippet er, er folketom. For da er alle på stranden som bare er noen minutters gange unna Quadrado´en.

Milelange strender
Uxua Beach Bar
En lykkelig badegjest i sitt rette element
Kurver av palmeblader, uvisst om fra kokosnøtt eller banan.. de sa banan men etter å ha surfet nettte for å f tak i disse kurvene for salg i butikk, er jeg i tvil.. finner dem ikke. Så da blir det med minenne!

Dagen på stranden er ikke ferdig før i 18-19 tiden, når alle har spilt litt fotball, gjort litt Capoeira, drukket et par kokosnøtter med agua de coco. Eller bare sittet og sett utover det uendelige havet, til lyden av bølgene mens tidevannet slår bølgene lenger og lenger opp på stranden og familier må trekke helt opp inn under palmene for ikke å bli med bølgene ut igjen. Da trekker forsamlingene sakte opp mot Quadrado´n igjen. Da starter liksom den lille landsbyen opp igjen, etter i går kveld, og alt er ett eneste stort smil, caipirinha og danse moves. Ikke masete og støyete, bare helt enkelt og rolig, naturlig og behagelig.

Hadde det ikke vært for at en ny dag frister med mer av det samme deilige strandlivet, kunne en enkel sjel ønsket at kveldene i Trancoso aldri tok slutt

Når mørket senker seg og alle lyktene i trærne tennes, og musikken begynner er det én enenste ting å gjøre – å gi seg hen og la seg føres an (eller gjerne forføres) av et folkeslag som vet å nyte, som vet å bevege seg og som vet å leve ut ildenskap og sensualitet et sted i verden som virkelig ikke ligner noe annet, etter mine begreper i det minste.

Vi får fortsette å drømme og sette pris på det vi har med oss av minner.

God lørdag!