Sommer litt til..

Når sommeren er på hell, tviholder vi på den. Er det ikke sånn at når vi er i ferd med å miste noe, kjenner vi lettere på verdien av det? Da er det fint å mimre litt.

I slutten av juni opplevde vi norsk sommer på det vakreste. I stekende sol og badetemperatur i vannet, svippet vi innom steder hvor jeg kjenner at det rykker til i røttene – Brekkestø og Gamle Hellesund. Denne lørdagen skulle det egentlig handle om å tilberede flytende retter på grill, men det får bli en annen gang. Det er for mange gode friske sommerminner som må ut! Så, fra mat på grill til mimring fra den bløde kysststribe. Og tilbake til barndommen. For jeg liker å tenke at jeg egentlig er sørlending..

Huset hvor oldemor Julie oppdro 9 barn mens oldefar stod til rors på egen skute i Syd Amerika står den dag i dag, men de gamle sjøbodene er dessverre borte. Jeg leste et sted at det er sterke lokale krefter som gjerne skulle hatt dem bygget opp igjen. Det hadde vært hyggelig.

Seilskutetiden

Ingen dans på roser ville nok oldemor Julie (født 1874) sagt, om hun hadde levet i dag. Hun var datter av Carl Johan Olsen fra Brekkestø og kjente ikke til så mye annet enn Brekkestø og huset hun hadde vokst opp i. En venn av hennes far, Johan Reinhardt Rasmussen, seilskuteeier- og skipper fra Grimstad (født 1856-1913), hadde fått øynene opp for den 18 år yngre og veldig vakre Julie, og ba om hennes hånd. Historien vil ha det til at Julie´s far bare så vidt rakk å svare ja til frieriet før Johan Reinhardt Rasmussen reiste til sjøs igjen. Oldefar Rasmussen var hjemme en gang i året, og hver gang ble Julie med barn. 9 barn vokste opp, 2 døde. Jeg kan ikke annet enn å beundre henne hemningsløst for den bautaen hun må ha vært for de 9 barna, selv om hennes situasjon den gangen sikkert ikke var unik.

Skipskisten oldefar hadde med hjem etter seilas til Chile, snekret ombord, stod i Gamle Hellesund så lenge huset var i familien frem til 2001.

Da Johan R. var hjemom, holdt han stort sett til oppe i lysthuset bak huset hvor han mesket seg med selvimportert rom og andre eksotiske varer. Det kan ikke ha vært noe godt liv for Julie som var 39 år da mannen døde.

Det som den gang beskyttet Brekkestø av holmer og skjær tilhørte Julie etter arv fra hennes far Carl Johan Olsen. Men da Julie stod igjen som enke med 9 barn på slep, var valget enkelt. Hun måtte selge alt og flyttet hele familien inn til Kvadraturen i Kristiansand hvor hun kjøpte en bygård og forsørget seg selv og barna ved å leie ut leiligheter. På den måten sikret hun seg inntekter og mulighet til å sørge for utdanning til alle de 9 barna! Jeg kjenner at jeg blir varm om hjertet i stolthet over oldemor.

Ved Brekkestø
Gaupholmen
Langs Blindleia

Nye eventyr

Snipp snapp snute så var eventyret med Julie ute og et nytt fortsetter fra Gamle Hellesund noen og femti år senere. Ett av de 9 barna, min farmor, Rut Rasmussen, forelsket seg hodestups i den høye flotte legen fra Aurskog Høland og sammen bosatte de seg i Oslo. Et sommersted på Sørlandet stod høyt på listen for Rut´s dragningen til holmer og skjær i havgapet var stor. Farmor var en bestemt og kraftfull kvinne og farfar temmet temperamentet hennes med anskaffelse av et enkelt sommerhus i Gamle Hellesund, på Grimsøya. Der fantes det to hus.

I det ene huset holdt farmor til i sine nydelige hvite sommerkjoler og solparasoll, alltid velstelt og med lebestift uansett tid på døgnet. Før middag nøt hun gjerne et glass presset sitron og en Ascot.

I det andre huset holdt den eneste butikken og postomdelinge i mils omkrets til, under kyndig og tordnende ledelse av Helena og hannes far Johan. M/S Øya ankom bryggen der daglig og da var det fullt kjør. Farmor stod på anstendig avstand og vinket, og farfar ble hjelpemann på brygga med lemping av postsekker og varer til Helena´s butikk. Dette fikk brodern og jeg være med på. Det var så spennende at museflettene om mulig stod enda mer rett ut enn de gjorde fra morgenen av. Jeg liker å tenke at jeg også hjalp farfar veldig med postsekker og matkasser, men sannheten er nok at jeg, og brodern, antagelig bare var i veien, men ingen av dem hadde hjerte til å sende oss hjem til farmor.

Farfar og brodern på brygga hos Helena, rett før eller rett etter at Øya var innom. Ca 1968.
Helenas hus i front og farmor og farfars rett bak

Det er herfra jeg har kjære minner om å ta morgenstellet i saltvann med Bliw såpe, det eneste som erstatter den i dag er C soaps saltvansssåpe, og den brukes flittig. Ikke et morgenbad uten.. Jeg husker at jeg tok med Bliw og håndkle, og tuslet over heia og ned til vannkanten og fant meg en liten grop i fjæra. Helt nydelig. Iskaldt så klart, men akk så fint.

Brodern og jeg fikk låne farfars Pionéer med 5 hk eller noe sånt og fikk putre rundt øyene i Gamle Hellesund. Magisk.

I en tid hvor alt går veldig fort, og forventning om instant gratification for lengst er kommet for å bli, blir det å mimre og tviholde på minner om tider hvor ting tok tid og tiden gikk sakte, viktig for meg. Jeg føler sterkere og sterkere for å trekke meg tilbake fra det livet jeg lever i dag. Med de rutinene og vanene jeg har tillagt meg. Enn så lenge blir det med tanken og erkjennelsen, men av praktiske grunner, drøyer jeg det store steget til en tid hvor alt ligger bedre til rette for å dra i brekket! Den tid kommer!

God lørdag.