Sølvstrupene!

Er det riktig å anta at de aller fleste har et forhold til Sølvguttene? Og at de aller fleste forbinder dette nydelige guttekoret med en god følelse av jul? Eller at mange kjenner seg igjen i en streng regel om at alle er musestille når Sølvguttene synger julen inn på selveste julaften kl 17? Hjemme hos oss har dette vært tradisjon i generasjoner.

For mine søsken og meg har Sølvguttene en ekstra dimensjon ettersom vår kjære far selv var korgutt. I årene fra 1948-53 sang han for full hals med klokkeklar og lys stemme, både i Sølvguttene og i NRK´s Guttekor. Alt sammen under fargerik ledelse og dirigering av Torstein Grythe.

Far mimrer

På spørsmål om far kan fortelle fra tiden som korgutt svarer han følgende:
Det er så mye som «renner meg i hu» som de sa i gamle dager, men jeg husker at Totto (Torstein Grythe) valgte ut en liten gruppe av oss, en 6-7 stykker som han brukte til opptredener ut over de vanlige konsertene. Vi sang i brylluper og begravelser i Oslo og Østlandsområdet. Da fikk vi ekstra betalt , en tier, i tillegg til månedslønnen, som alle fikk (30 kroner).

Fatter´n står rakrygget og akkurat passe fryktinjisert av dirigenten, nr to fra venstre, første rad.

Tottos lille gruppe fikk også andre oppgaver. Vi sang i Reisen til julestjernen, i operaen Cavalleria Rusticana, og i en kopi av datidens populære Monn Keys: Spesielt husker jeg Mamma hvordan lager man øllebrød: Øl og vann, i et spann, la det koke littegrann. For da blir det pø om pø: øllebrød.
Ellers husker jeg at koret var med i Beethovens 9 symfoni, i fjerdesatsen med oss og et blandet kor i tillegg til Oslo Filharmonien. Det var store greier, i Universitetets Aula.
Utenlandsturer var det også. Til Ålborg, der jeg var innkvartert på en bondegård. Der fikk jeg prøve en «knallert», forløperen til dagens moped. Den hadde en liten motor på forhjulet. Det var også store greier!
En annen gang var vi i Flensburg i Tyskland. Der sang vi i en kirke som ikke var ferdig restaurert etter krigen. Halve kirken var truffet av en bombe! Vi sang bl.a. Eccho av Orlando di Lasso, med min ekko-halvdel ute i ruinene!
Ellers turnerte vi i Norge. Langs kysten fra Bergen til Trondheim. Røros mm, til fulle hus hele tiden. Kirkekonsertene kunne ofte bli litt vel anstrengende for oss minste i første rad og det var ikke sjelden det ble en gjesp. Da tok Totto frem den store, sorte dirigentstokken og ga gjesperen et vennlig slag i hodet. En annen ting som kurerte tretthet var Händels Halleluja-kor, oppe på «hylla» ved orgelet. Det svingte!

Far minnes Torstein Grythe som en svært dedikert type, som gjorde korlivet til sin egen livsstil. Han var spesielt god på å kommunisere med guttungene, og han var veldig tålmodig. Han lot gutter være gutter, men oppdro dem til at når det gjaldt, da var det rake rygger og kordisiplin som rådet.

Rollemodeller

Sølvguttene som guttekor ble stiftet i 1940, av Torstein Grythe selvfølgelig, og er siden blitt en institusjon i norsk sang og musikkliv. Koret har mottatt flere utmerkelser både nasjonalt og internasjonalt.

Om Sølvguttene står det: «De unge og litt eldre herrestemmene i koret er tidligere Sølvgutter. Sølvguttene er uttrykk for kontinuitet, læring og samarbeid på tvers av generasjoner. Guttene som synger i koret får en spesiell stilling i gruppen av jevnaldrende og i ungdomsmiljøet generelt. Sølvguttene er og skal være positive rollemodeller i en barne- og ungdomskultur hvor gode rollemodeller ofte mangler».

Det som slo meg da vi hørte Sølvguttene synge i Ris kirke forleden, var den tydelige kontrasten til ungdom ellers i dag. Vi så et guttekor med konsentrerte blikk og rake rygger, nydelig beskyttet av de eldre stemmene rett bak. Det var et vakkert samspill å se, og rørende toner å lytte til. Jeg kunne ikke la være å tenke hvordan de unge må være annerledes både før og etter konsertene, når der bare er vanlig ungdom. Men så fint at en institusjon som dette koret er, ikke lar seg endre eller tilpasse seg verken teknologi eller nye tider hvor alt forandres.

Sølvguttene ser ut til å bestå enn så lenge, selv om sølvskjortene min far hadde da han deltok, er byttet ut med matrosjakkene vi ser i dag.

En hyggelig og rolig førjulstid!