Let´s eat!

Er det noe italienere er glad i, så er det å samles til bords, og bli der. Det er gjerne rundt bordet livet leves og tanker deles. Søndager f eks, mellom 13-16, er det sjelden å se mennesker ute i gatene. De sitter og spiser, hjemme eller på restaurant. Etter lunch går de gjerne en liten tur, dog ikke i tekniske skalljakker eller annet vi klarte oss uten føritida! Mennene går gjerne i flokk lyttende til hver sin radio med dagens fotballkamp, og kvinnene rusler sammen litt foran, med de barna som evnt måtte være for unge til å slippes ut av familiens strenge rammer en søndag!

Mat og samvær er altså nærmest hellig i Italia. Jeg sier meg enig i at måltider er viktige, men legger gjerne til servise, av alle ting, noe som for meg nesten er hellig. Kjærligheten for glaserte keramiske flater og Scheel & Hvalstad i sær, stikker dypt i mitt nostalgiske hjerte. Kjærligheten lever videre i beste velgående, og enhver anledning til å legge til en tallerken eller ti i en samling som etterhvert fremkaller spørsmål fra min kjære mann som f eks «har du ikke egentlig mange nok tallerkner nå» eller «hvor skal de siste 10 tallerknene få plass».

Fra tallerken til trykk

For noen år siden fant jeg på noe som jeg moret meg veldig med. Jeg brukte én av tallerknene fra Scheel & Hvalstad som jeg har fra mormor, la matpapir over og tegnet av motivet. Fra et Pantone sett med fargekort jeg har på jobben, satte jeg farger til motivet, og vips var en tegning klar for å sendes til en hyggelig kontakt i Jaipur som trykket stoffer for oss helt i begynnelsen, da vi fortsatt holdt til i Bygdøy Allé.

En av mine aller helligste små tallerkner av Scheel & Hvalstad
Matpapir og Pantonekort snart på vei til India

Resultatet ble en aldri så liten fest, for det var faktisk mange som kjente igjen motivet og mange hadde disse tallerknene fra før og syntes det var gjevt å plutselig iføre seg skjorter og kjoler i et motiv de inntil da bare hadde sett på en tallerken.

En av de første kjolene med Stories by Kine label i nakken

Tanken om tallerkner, servise og keramikk har alltid lurket i bakhodet mitt. I fjor lot jeg lurking bli virkelighet og satte igang prosessen. For en prosess skulle det vise seg å bli!

Fra Norge via India, til Italia

Vi begynte i Vietri lengst syd på Amalfikysten. Nydelig sted, nydelige mennsker og nydelige tradisjoner.

Vietri sul Mare, innfallsporten til Amalfikysten

Men ikke så nydelig enkelt å komme seg dit. Det er krunglete å komme seg fra Oslo til Napoli i fly, og bilturen fra Napoli til Vietri er ikke som på motorvei i Tyskland akkurat..

Små go´saker fra Solimene hvor alt egentlig skulle utvikles
Positano, Sorrento, Napoli.. steder med så mye passion og intens kjærlighet for livet at hver dag er en fest
Frynsegoder på italiensk; i Faraglioni utenfor Capri

Vietri ble dermed byttet ut med Firenze og Sbigoli Terrecotte. Og hvorfor i all verden gikk jeg ikke til dem fra starten av? Jo, fordi jeg alltid har vært litt ekstra begeistret for Solimene i Vietri, fordi noen veldig gode venner av meg tok meg med på en farvel-reise i 1993 da jeg litt overraskende bestemte meg for å flytte tilbake til Norge etter egentlig å ha bestemt meg for alltid å bli i Italia.. De ville vise meg sider ved Italia som skulle få meg til å gråte, og de klarte det!

Tilbake til start

Sbigoli Terrecotte

Sbigoli Terrecotte i Firenze har eksistert siden 1800 tallet og har vært med på mange opp- og nedturer, den siste i klissvåt forstand for der hvor den lille fabrikken tidligere lå, var i november 1966 dekket av vann! Arno flommet over sine bredder og store deler av byen ble dekket av illeluktende gjørmete vann! Fortsatt den dag i dag holder de på med restaureringsarbeider etter flommen. For Sbigoli´s del var det dramatisk fordi alle dokumenter, arkiver og mye annet med høy sentimental verdi gikk tapt.

Firenze etter flommen 4. november 1966.

Sbigoli etablerte seg på nytt der de holder til i dag, i Sant Ambrogio kvarteret, og arbeider fortsatt på akkurat den samme måten som de alltid har gjort. På verkstedet er det lite som minner om 2019. Der er mor og far i 80-årene og de to døtrene som i dag driver bedriften videre med synlig stolthet og lite bekymring over å tviholde på noe så gammeldags som et keramikkverksted hvor hver eneste ting lages for hånd. Hvor tålmodighet og utholdenhet er et must å være i besittelse av.

Et blikk bakover viser veien fremover

Sbigoli Terrecotte har laget vårt servise og vi er ikke lite stolte over å endelig kunne presentere vårt eget design, sole & sale

Serviset er så klart laget for hånd så hver tallerken eller hvert krus vil kunne være bittelite grann annerledes enn den andre. Alle delene tåler oppvaskmaskin men man skal stable veldig forsiktig så de ikke slår mot hverandre under vask. Utover dette er det bare å kaste loss og dekke bord i ensfarget eller flerfarget. Vær forberedt på å måtte vente noen uker etter bestilling. Gode ting kan ta tid, og dette er én av dem.

God lørdag!