I ett med naturen på Mallorca

Jeg deler med glede et minne fra en veldig fin og annereldes tur på Mallorca på denne tiden for noen år siden. Noen lurer faktisk på om det er noen andre steder enn Italia jeg trekkes mot, og svaret på det er absolutt ja! Mallorca er én av dem. På mange måter minner Mallorca meg om Monteargentario lengst syd i Toscana. Særlig vestkysten av Mallorca ligner veldig med sitt røffe terreng, bratte klipper og frodige landskap.

Å være lidenskapelig opptatt av sjøen på alle måter, enten det er å ligge timesvis under solen i strandkanten og lytte til bølgene, eller å sitte og bare se utover sjøen, gjør at tiltrekningen til denne mangfoldige øya er sterk.

Denne gangen valgte jeg et litt mer aktivt alternativ enn å ligge eller sitte i ro, og noe jeg ikke foretar meg altfor ofte; nemlig å vandre. Den gamle postruten fra Esporles til Banyalbufar var målet for dagen, og jeg oppdaget fort at det ikke var selve målet med turen som var det store, men vandringen i seg selv. Selv om målet skulle vise seg å være halsbrekkende vakkert.. Gjennom nydelig skogsterreng det bar, med de vakreste korktrær, markblomster med oliventrær hist og pist. Jeg kjente på barndomsminner, på blomsterduft og tørr jord fra stien. Det var veldig deilig å bare være akkurat der og da, og skulle ønske tiden kunne stoppe og at inntrykkene kunne bli permanente på noe vis.

Mens jeg vandret, tenkte jeg på postmennene som i gamle dager tok denne turen i all slags vær, for det var eneste måten å bringe budskap fra den ene siden av øya til den andre.

Vandringen mellom Esporles og Banyalbufar er ren magi, og et sanselig kick på alle måter. Enkelheten i naturen, skjønnheten i landskapet og til slutt, synet av Middelhavet på den andre siden.. rett og slett magisk!

Vel nede i Banyalbufar er det umulig å ikke ville helt ned til sjøen, det er som om vannet drar deg ned. Klipper her og der tillater de deiligste bad i det fri, så det er bare å stupe uti.

God lørdag og gled deg til postruten en gang det måtte passe!