En fransk revolusjon i høyden

I begynnelsen av 60 tallet utspilte det seg en revolusjon i fjellet, nærmere bestemt i 1800 meters høyde i Avoriaz, Haut-Savoie. Filantrop og investor Gerard Bremont fra Paris besluttet å bygge en fjell landsby ingen før hadde sett maken til.

Avoriaz glir inn i naturen som om byen skulle vært hugget ut av fjellet omkring, nesten så byen faktisk ikke synes fra litt avstand.

Høyt på en klippe over byen Morzine ruver skilandsbyen Avoriaz, som om den var hugget ut av fjellene omkring. Kantede modernistiske bygninger belagt med shingelpanel i sedertre er gjennomgående arkitektur i Avoriaz.

Shingelpanel i cedertre er ytterkleding av stort sett alle byens fasader.

Mellom bygningene går skiløyper hit og dit og heisene er anlagt slik at ingen har problemer med å komme seg hjem, enten det er med skiutstyr eller bæreposer med mat. Eller man kan benytte seg av hest og slede, bare for å øke avstanden til hverdagen hjemme enda mer.


Vidunderlig bilfritt! Lokal taxi er hest og slede

Bremonts plan var å lansere Avoriaz som en luksuriøs skiresort og leide inn arkitekt Jacques Labro og to andre nyutdannede Le Corbusier inspirerte arkitekter, til å tegne byen. Med den første bygningen ferdig i 1967, Hotel Des Dromonts, ble Avoriaz døpt «Saint Tropez de Neige» – snøens Saint Tropez ettersom klientelet som besøkte stedet i begynnelsen var venner og bekjente fra Paris som alle hadde for vane å være helt om dagen og helt om natten, og festene kunne etter sigende vare i dagevis. Siden da er byens unike arkitektur blitt premiert mange ganger og står i dag som et arkitektonisk mesterverk med en fascinerende historie.


Det første hotellet i Avoriaz stod ferdig i 1967, og var unikt i slitt slag, selv den gang!

Noen mener arkitktene var på syre da de tegnet hotellet; rare vinkler og plutselige innfall preger hotellets både inn- og utside

Badstuen ved siden av den store badestampen er bare helt nydelig. Bitteliten og søt med duft av treverk og kvae..love it!

Spa avdelingen holder til i det som en gang var en heftig nattklubb

En laid back følelse er bevart og minner fra de gale 60 årene henger overalt

Og Avoriaz har gått fra å være lekeplass for jet settere til å være et skisted med en sosialdemokratisk tanke i bånn. Leilighetskomplekser på 12-16 etasjer ble etterhvert bygget og folket skulle få anledning til å komme seg på ski, uavhengig av sosial status og økonomi. Det funker den dag i dag, med en god blanding på plass og med et tilbud for alle lommebøker.

Ett av de tidlige byggene i typisk Avoriaz byggeskikk med det berømmelige shingelpanelet

Om historien er fascinerende, er gleden over å tilbringe noen dager her, om mulig enda mer fascinerende. For en litt sensitiv person som meg selv, er det en befrielse å tilbringe tid et sted hvor det hersker helhet og gjennomførthet hvor enn vi går. Det er behagelig for øyet rett og slett, å være i noe som ikke hele tiden forandrer seg eller byttes ut med noe annet. Jeg erkjenner at mitt litt skralle sinn alltid bruker mye energi på å fordøye når det er stadige endringer rundt meg eller jeg er et nytt sted. Avoriaz er derfor helt perfekt for sånne som meg! Materialene er de samme, høyder, bredder, samtlige proporsjoner er de samme. Det er totalt avslappende. Mangelen på ugreie lyder er gledelig til stede, og en sjelden ro senket seg over oss dagene vi levde med ski på beina og ro i sjelen.

Høyere kommer vi ikke og finere blir det ikke

Oppturen over å være på dette superkule stedet totalt annerledes enn alt annet jeg har sett, overgås nesten av oppturen det er å ha stått på ski igjen etter 10 år pga smerter i ryggen. I fjor lovet jeg drømmemannen min da vi besøkte Megève litt borte i lia, at neste år er vi tilbake med ski på beina.

Første gang på ski på 10 år, hurra, for en frihetsfølelse!

Som sagt, så gjort, og personlige grenser har blitt flyttet samtidig som kropp og sinn har fått oppleve noe helt annet  en liten stund. For et privilegium!

God lørdag!